Første dag on the road - Del 1

Jeg våknet klokken 5(!)om morgenen lokal tid og fikk absolutt ikke sove igjen. Så jeg la meg i
badekaret og leste mens jeg ventet på at klokken skulle gå mot frokost.

Etter frokosten reiste virett til flyplassen igjen og hentet leiebilen vår. Det ble ikke en Dodge
Charger som vi trodde, men i stedet en liten SUV. Vi var fornøyde med den, og
lesset inni bilen, stilte inn gps’en, og satte av sted. Etter litt krangling
med damen på gps’ en , kom vi endelig inn på rett spor, selv om jeg trodde jeg
skulle bli gal av den skingrende stemmen som ropte recalculating hele tiden før
vi klarte å kjøre rett.

Jeg har knipset noen
bilder langs veien, ikke alle er like gode selvsagt, men det gir et lite
inntrykk av hva vi har fått sett. Først av alt, og noe som gjorde enormt
inntrykk, var den største kirkegård jeg noen gang har sett. Den lå like ved
flyplassen, og bildet klarer ikke helt å vise hvor svær den var, men det var
virkelig gravstøtter linet opp så langt øyet kunne se. Jeg spurte senere Kjetil hva det var, og han
fortalte at det var en krigskirkegård helt fra første verdenskrig. Her i USA
blir ikke gravstøttene fjernet etter et visst antall år som hjemme i Norge.

Ellers langs veien var
det et flatt og fruktbart landskap vi kjørte gjennom, der flesteparten av
bøndene dyrket fÒr mais eller soyabønner. Noen dyrker også sweet corn – vanlig
mais til å spise. Vi fikk også sett
mange av de typiske amerikanske lastebilene, traktorer som kjørte på
motorveien, og bitte små byer med kun tusen innbyggere, hvor Lori fortalte at
det var hele 13 politimenn. Været var
overskyet med et lite glimt av sol av og til.

Veiene her borte er
veldig breie, og fartsgrensen er som regel på rundt 90. Jeg er likevel veldig
glad det ikke er jeg som skal kjøre, men Magne synes heldigvis det går veldig
greit, og er storfonøyd med at bilen er så sprek. Fikk til og med ”bluebird
suget i magen” da han ga gass og bilen akselererteJ

Bilturen fra Minneapolis
til der hvor Kjetil og familien bodde var på litt i underkant av to timer, og
da vi så at vi nærmet oss målet begynte sommerfuglene i magen å flagre. Etter å
ha kjørt et stykke på grus vei kom vi da endelig frem til riktig adresse.